Historien om barnehagene
I år 2001 gikk om lag seks av ti barn i alderen 1-5 år i barnehage. Det var stor mangel på barnehageplasser. Satsingen på barnehager varierte veldig fra kommune til kommune. Foreldrebetalingen varierte også derfor veldig. Ettersom private barnehager ikke hadde krav på offentlige tilskudd, var det enkelte steder så høy foreldrebetaling at det for mange foreldre nesten ikke var lønnsomt å gå ut i jobb etter endt fødselspermisjon.
I 2003 inngikk opposisjonen og regjeringen et forlik om barnehagereformen. På den tiden sto 30.000 barn på venteliste til barnehageplass.
Det var Øystein Djupedal (SV) som i 2003 tok initiativet til det som skulle bli barnehageforliket. Han allierte seg med Siv Jensen (Frp). Sammen fikk de med seg et bredt flertall på Stortinget for en reform som besto av tre komponenter:
- Legge til rette for rask utbygging ved å invitere både kommunale og private aktører inn.
- Redusere foreldrebetaling gjennom innføring av makspris.
- Sikre likebehandling av private og offentlige tilbydere.
I årene etter barnehageforliket sto private utbyggere for om lag to av tre nye barnehageplasser.
I 2009 ble retten til barnehageplass lovfestet.
I 2021 gikk 93,4 prosent av alle barn i alderen 1-5 år i barnehage. I alderen 3-5 år var andelen 97,4 prosent.
Barnehageforliket er regnet som en av tidenes mest vellykkede velferdsreformer i Norge. Den har gitt flere kvinner muligheter til deltakelse i yrkeslivet. Den har gjort barnehage til et reelt alternativ for så godt som alle familier uavhengig av sosial status. Og den har i praksis avviklet ordningen med at foreldre leverte barn til dagmammaer som verken hadde pedagogisk utdanning og måtte oppfylle krav til innhold.
Besøk faktanettstedet Barnehagemonitor for mer informasjon om barnehagesektoren.