Barns barrierer mot å fortelle om vold og overgrep

Forteller barn om det de har opplevd?

Barn som opplever vold vil ofte synes det er vanskelig og skummelt å fortelle dette til noen. Noen barn forteller i klare ordelag, men blir ikke hørt, trodd eller tatt på alvor. Barn som ikke forteller med ord og verbalt språk, kan prøve å fortelle på andre måter. Noen ganger er det vi voksne som tar imot barnets fortelling, som svikter.

Barn som ikke forteller

Det er mange gode grunner til at barn ikke forteller at de har opplevd noe vondt, vanskelig, skammelig og kanskje til og med ulovlig.

Barn tilgir de voksne det meste. De har urokkelig tro på oss. De fleste barn elsker sine foreldre, også foreldre som skader, skremmer, smerter og krenker dem. Større barn bortforklarer, unnskylder, tar på seg ansvar og skyld, og kamuflerer foreldrenes handlinger.  Barn fortrenger dessuten det som gjør vondt og fordi barn ofte lever i «nuet», husker mange ikke alltid hva som har skjedd.  

En annen grunn til at barn ikke forteller, er at de er redde. De er blitt truet og skremt, og mange kjenner godt til konsekvenser av å være «ulydig», de vet hvordan straff kan virke.

Barn lærer seg å leve med det unormale, de utvikler strategier, benytter mekanismer og tilpasser seg. Ikke alle vet at det de opplever er annerledes, skadelig, farlig eller kanskje også forbudt. Dette kan gjøre volden enda vanskeligere å avdekke.

EKSEMPEL

Historien som kommer her viser hvor dramatisk det kan være å være å leve med en voldelig forelder;

Du er ny i barnehagen vår. Du er også ny i kommunen og du har flyttet akutt sammen med mamma og storebror. Dere har rømt fra en gård ute på landet og fra en pappa som var voldelig. Mammaen din har forberedt oss og latt oss bli kjent med din bagasje. Hun har fortalt oss om kaninene dine. De holder til i et langt bur langsmed fjøsveggen. Du har mange. Hun har fortalt hvordan du står opp tidlig hver eneste dag for å rekke å gi mat og kos til de alle før du skal i barnehagen. Hver eneste gang pappaen din skal straffe deg for noe han mener du har gjort galt, går han ut til kaninburet, tar en kanin, legger den på huggestabben på tunet og hugger hodet av den. Dette har ikke skjedd én eller to ganger, men mange, mange ganger. Nå er du her hos oss og vi vil så veldig bli kjent med deg. Men dine tanker og ditt hjerte er ikke her hos oss, de er der hjemme. Hos kaninene. For når pappa kan bli så sint bare fordi du glemmer henge opp jakken din fint, tenk hvor rasende han er nå, nå som dere alle har flyttet fra ham.

Når vi voksne ikke lytter

Mange barn har mistet troen på oss voksne. De har ikke tillit til oss, eller håp om at vi kan hjelpe dem. De har prøvd å fortelle, enten direkte og eksplisitt eller på barns mange måter å formidle noe på.

Det å møte barn som har mistet håpet, er noe av det sterkeste vi som fagpersoner kan oppleve.  

RVTS Øst har sett på tematikken barn og selvmord og sier at barn er naturlig opptatt av døden. Det er ikke uvanlig at barn i barnehage- og tidlig barneskolealder i sinne eller fortvilelse kan si at de ønsker å dø.

Dette er vondt å høre, men er samtidig noe vi i de fleste tilfeller kan møte uten alarmberedskap. Men dersom utsagn om å ta sitt eget liv henger sammen med omfattende vansker for barnet, kan det være grunn til bekymring.

Samtidig kan det være nyttig å huske at unges selvmordsatferd oftere er et uttrykk for å ville kommunisere smerte enn å ville dø. Voksne må forsøke å se bak atferden og skjønne hva barnet egentlig trenger hjelp til.

EKSEMPEL

Jeg har hatt mange fine samtaler med deg. Du er en oppegående og kvikk gutt, som alltid stiller tydelige krav både til deg selv og til andre. Du har vært i vår barnehage en stund nå. I dag kommer du med en bestemt og målrettet mine og ber om å få snakke med meg. Jeg forstår umiddelbart at jeg nå må ta imot. «Vi går inn på hvilerommet», sier jeg. «Der får vi være i fred bare vi to.»

Vi setter oss ned på madrassene på gulvet, du og jeg. «Nå forstår jeg at du vil snakke med meg, og jeg syns det er så fint at du sier i fra når du trenger det.» sier jeg. «Hva er det du vil at vi to skal snakke om?» «Jeg trenger at du forteller meg hvor jeg kan få kjøpt rottegift», sier du. Han er virkelig sint på far og bestefar, tenker jeg. «Ja, si det du, hvor i alle dager kjøper man det? Hva skal du med det forresten?» «Det skal jeg spise, for nå klarer jeg ikke å være her mer» svarer du.