Utforske en bekymring ved mistanke om vold og overgrep

Kunnskapen om hvordan man bør snakke med barn, du har bekymring for, kan gi deg som jobber i barnehagen trygghet i å gjennomføre en samtale. Slik kan du få utforsket din bekymring på en trygg og god måte, både for deg og for barnet.

Kunnskapen om bekymrinssamtalen er forankret i den dialogiske samtalemodellen (DCM) som tar utgangspunkt i forskning om barns utvikling, og hvilke ferdigheter i kommunikasjon som stimulerer til utdypning av erfaringer og fortellinger. Modellen er utviklet og brukt av politi i barneavhør, og prinsippene i samtalemodellen er senere tilpasset til skole og barnehage (Langballe, Å.M. og Schulz J.H, 2016:, Dean H., 2021).

Den dialogiske samtalemodellen er utviklet for barn over 4 år. Barn i alderen 1-3 år har normalt ikke et utviklet begrepsapparat for å kunne verbalisere erfaringene sine (Nordanger og Braarud, 2017, s 77).

Barnet får gjennom denne samtalen muligheter til å fortelle mest mulig fritt og spontant om sine egne erfaringer, uten at du påvirker barnets opplevelse av hendelsene.

Samtalemetoden er aktuell når det foreligger en bekymring for barnet, enten fordi barnet har sagt noe som gir en bekymring eller at barnet gjennom sin væremåte viser tegn til at det ikke har det bra.

Det kan være Maria som i samlingsstunden forteller at mamma har slått henne, eller som stadig har vondt i magen, som er sint og som forteller at pappa ofte er sint på henne. Slike fortellinger kan være et uttrykk for at barn har det vanskelig, og bør alltid lede til en samtale med barnet om hvordan barnet har det.

Forberedelse før samtalen starter

Snakk med en kollega, og øv deg på elementene i samtalemodellen, før du gjennomfører en bekymringssamtale med et barn. Du kan for eksempel øve deg på samtale, med utgangspunkt i enkle ufarlige  hendelser/situasjoner som skjer barn på egen avdeling, eller med egne barn hjemme.

For eksempel: Marius forteller ved matbordet at han har vært på besøk hos bestemor. En enkel øvelse som følger prinsippene i samtalemodellen, kan da høres slik ut:

«Marius, fortell mer om turen til bestemor.». Mens Marius forteller, øv deg på å lytte og få med deg detaljer som du kan spørre mer om. Bruk barnets ord i oppfølgingsspørsmål. Bli også bevisst på hvordan du med kroppen og stemmen bidrar til at Marius blir oppmuntret til å fortelle mer. Det handler om å vise barnet at du lytter oppmerksomt og empatisk, og at du følger med på hva barnet sier. Øvelse gjør mester!

Selve samtalen

Finn et egnet sted

Finn et egnet sted for gjennomføring av samtalen. Dette betyr å finne et hyggelig rom der barnet føler seg trygt, med mulighet for å sitte på gulvet, eller i en sofa, og med mulighet for å ha en leke, og gjerne også tegnesaker, hvis barnet liker det. Dette bør være et rom der dere kan være uforstyrret. Om barnet vil sitte på gulvet, sett deg på gulvet sammen med barnet. Vil barnet sitte i sofaen, sett deg ved siden av. Speil og følg barnets initiativ, skap trygghet og ro rundt situasjonen før du introduserer temaet du vil snakke med barnet om.

Forberedelse og gjennomføring

Forbered deg selv på å ha et åpent sinn og en ikke-vitende holdning i møte med barnet.  Dette betyr at du stiller deg åpen og undrende til det barnet har sagt, og ikke leder barnet i noen bestemt retning. For å ikke lede barnet, benytt de ordene barnet selv bruker om situasjonen.

«Mari: du fortalte i samlingsstunden at mamma har slått deg. Fortell meg mer om det». Om et barn forteller om vold og overgrep er det viktig at du viser ro og trygghet i en slik situasjon, samtidig som du viser varme og en naturlig interesse for barnets fortelling.

Notér gjerne stikkord underveis om det barnet forteller, gjerne så ordrett som mulig. For at du skal kunne skrive uten at barnet synes dette er forstyrrende, er det fint om noen av aktivitetene dere gjør sammen før du ber barnet fortelle, også omhandler papir og blyant, både for deg og barnet. Om skriving ødelegger barnets trygghet, vent med å skrive ned barnets fortelling og det du har sagt til barnet, til etter at barnet har fortalt. Skriv så ned det barnet har sagt og det du har sagt til barnet. Bruk kun barnets ord for barnets fortelling.

Dokumentasjonen kan brukes som vedlegg til bekymringsmelding til barnevernet eller som et grunnlag for melding til politiet, dersom det blir aktuelt.

Hvordan stille spørsmål

Bruk åpne og ikke-ledende spørsmål, og unngå lukkede spørsmål

Når det gjelder selve hendelsen som du ønsker å vite mer om, unngå spørsmål som fører til et “ja”- eller et “nei”-svar, og som kan lukke eller lede samtalen. Eksempler på lukkede og ledende spørsmål:

“Mari, er det sant at mamma har slått deg?”

“Mamma har vel slått deg?”

“Har du lyst til å fortelle?”


Noen måter å spørre et barn på som er mer åpne:

«du fortalte at (…)”

“Fortell slik at jeg forstår.”

“Beskriv så godt du kan.”

“Prøv å fortelle"

“Fortell meg alt som hendte, så godt som du kan.”

“Tenk tilbake som om du er der, og fortell slik at jeg forstår”

“Fortell meg mer om det”

Dette er eksempler på åpne spørsmål og det anbefales å starte samtalen med slike spørsmål. Følg gjerne opp med utdypende spørsmål om det barnet forteller, for eksempel:

“Fortell mer om hva som skjedde.”

“Fortell hvor dette skjedde.”

“Hvem var til stede da dette skjedde?»

Eksempler på spørsmål om opplevelsen:

“Hvordan hadde du det da?”

“Hvordan var mamma da?»

Barnehagebarn kan ofte forstå og bruke «hvem», «hva», «hvor», men ikke så godt «når» og «hvordan». Her må du prøve dseg frem. De kan fortelle om hvor ting har skjedd og hvem som var der, men de klarer gjerne ikke så godt å gi kontekstuell informasjon, detaljer eller å tidfeste erfaringene.

Dette skjema beskriver hvilke ord barn ofte forstår i ulik alder. Den kan være veiledende når du gjennomfører samtaler, men det fins individuelle forskjeller.

Anerkjenn barnet

Vær bevisst og anerkjenn, også gjennom kroppsspråk og mimikk, at du er til stede for barnet, og at du følger opp det barnet forteller. Ikke avbryt barnets fortelling. Dersom du er usikker på hva barnet mener, så pass på at du ikke ber barnet om å gjenta fortellingen, be heller om utdyping av det barnet har fortalt. Å be barnet gjenta, kan få barnet til å føle at du ikke tror på det barnet sier, eller at barnet ikke er flink nok. Det er viktig å unngå at barnet må repetere det barnet allerede har fortalt.

Stopp utspørring

Stopp din oppfordring til å fortelle, når du har «grunn til å tro» at barnet er utsatt

Formålet med samtalen er å avdekke om det er grunn til bekymring for at barnet utsettes for vold/overgrep. Stopp din oppfordring til å fortelle når du har fått tilstrekkelig informasjon, men ikke stopp barnets fortelling.

En fallgruve kan være at du går for langt i å be om detaljer. Dette er det politi og barnevern som skal gjøre. Det er viktig at du stopper å stille spørsmål ved det barnet forteller, dersom barnet har fortalt noe som gir grunn til å tro at barnet kan ha vært utsatt for vold eller overgrep. Da er neste steg å formidle videre det barnet har fortalt til barnevern og/eller til politiet. Er du usikker, drøft med din nærmeste leder, anonymt med barnevern og/eller politi eller konsultasjonsteamet ved Statens barnehus.

Avslutte samtalen med barnet

Trygg barnet på at det var bra at vedkommende fortalte, og at barnet ikke har gjort noe galt. Det er viktig å si til barnet at det som har skjedd ikke er barnets skyld. Si gjerne til barnet at dersom det er noe annet barnet kommer på, eller vil fortelle, så kan barnet snakke med deg eller en annen voksen. Ikke lov barnet at du skal holde noe hemmelig. Barnet kan gi deg informasjon som du er pliktig til å melde videre.

Ikke press barnet til å fortelle

Husk at det ikke er sikkert at det har skjedd noe med barnet, eller at barnet vil fortelle deg noe. Respekter alltid det! Vi skal aldri presse et barn til å fortelle, kun tilrettelegge for at barnet skal få muligheter til å fortelle, om barnet ønsker det selv. Hvis barnet ikke forteller noe, avslutt etter en stund leken/aktiviteten som dere er i gang med, og følg opp barnet i ettertid med naturlig omsorg. Du kan gjerne si til barnet før dere avslutter: «Jeg er her for deg, om du vil snakke med meg eller trenger meg til noe.»

Ikke ha for store forventinger til hva barnet skal kunne svare på og til hvor mye detaljer du får. Det er store individuelle forskjeller i utvikling og modenhet blant førskolebarn.

Er du usikker på hvordan gå frem?

Dersom du er usikker på om du skal samtale med barnet, eller om alvorligheten i det barnet forteller, snakk med din nærmeste overordnede eller en kollega som du stoler på. Søk gjerne råd (anonym drøfting) hos barnevernet, politi eller ring til Statens barnehus, hvor du kan legge frem din bekymring for konsultasjonsteamet.