Hvordan ansatte kan fange opp barn som ikke forteller
Barns smerteuttrykk
Hvordan kan du som voksen fange opp barna som ikke forteller?
Barn vil ofte – gjennom sine væremåter, adferd eller ved ulike symptomer – signalisere at noe er galt. Barnet kan for eksempel ha diffuse fysiske helseplager, som man ikke finner medisinske forklaringer på. Det kan være magesmerter eller hodepine, som er sjekket grundig ut, uten at man finner noe galt. Det kan være manglende matlyst eller søvnplager. Vi kan også se adferdsendringer hos barnet, for eksempel:
Raseriutbrudd, gråteanfall, angstanfall, hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og liknende.
Barn som trekker seg unna, isolerer seg, holder seg for seg selv.
Barn kan også stoppe opp i utvikling eller til og med gå tilbake, for eksempel begynne å sutte på tommel, tisse seg ut, snakke babyspråk.
Barn som har det vanskelig kan utvikle destruktiv adferd, ødelegge lek for andre barn, ødelegge gjenstander eller skade andre eller seg selv.
Dette kan være helt naturlige reaksjoner på hverdagslige utfordringer som barn kan ha, men kan også være symptomer på noe mer alvorlig, og bør derfor undersøkes.
EKSEMPEL - refleksjon
Jeg kommer på jobb en dag, og går, som jeg alltid gjør, først innom fellesrommene. Sier “godmorgen” til de som sitter ved kjøkkenbordet, gir en klem til han som leker med duplo på gulvet. Jeg tar meg en tur innom lekerommet, og det som møter meg der, setter meg helt ut. Noen har revet beina av alle dukkene. Babydukker, , figurer og barbiedukker – alle uten bein. Synet ryster. Jeg forlater lekerommet og går på kontoret mitt. En av førskolelærerne kommer inn til meg. Han forteller hvem som har ødelagt dukkene. Det er du, du som har vært i tankene miner så ofte i det siste. Du som skaper knuter i magen min, og klump i halsen min. Du som uroer oss alle.
Nesten et år etter denne hendelsen, tar mammaen din kontakt. Du går ikke lenger i vår barnehage, men hun vil vi skal vite. Det er kommet frem at du har vært utsatt for seksuelle overgrep fra onkelen din. Du har selv fortalt, også til politiet. Du har fortalt hvordan beina dine ble bøyd ut og at det gjorde voldsomt vondt.
Når vi som voksne møter barn med diffuse plager/utfordringer, må vi undersøke. Har barnet grunn til å ha fysiske helseplager? Kan den vonde magen være allergi, intoleranse eller blindtarmbetennelse? Kan hodepinen forklares i dårlig syn eller for lite drikke? Har det skjedd andre ting i barnets liv? En syk bestemor, foreldre som skal flytte fra hverandre, en storebror som ruser seg , eller ei lillesøster som har kolikk? Vi er forpliktet til å ta barn på alvor. Hvis vi er nysgjerrige og undersøker, vil vi i mange av tilfellene der vi ser at barn strever, finne naturlige og logiske svar. Men iblant, når vi har sjekket ut det meste, gjenstår fortsatt svar på spørsmålet: Hva er det egentlig som plager dette barnet?
Når du er bekymret for et barn
Når vi er bekymret for et barns omsorg eller for om barnet utsettes for fare, – skal vi ikke stå alene med bekymringen. Vi skal involvere foreldre, så lenge vi ikke mistenker at det er de som forårsaker situasjonen. Det er naturlig å involvere for eksempel teamet rundt barnet, eller nærmeste leder. En kan ringe både til barneverntjenesten, Statens barnehus, eller til politiet for å få råd og veiledning. Saken kan du presentere anonymt i første omgang. Du kan få hjelp til å vurdere om du har meldeplikt til barneverntjenesten eller om du kanskje til og med har avvergingsplikt. Du kan få veiledning i hvordan du snakker med barnet og med foreldrene, dersom det er en sak som det er naturlig å ha dialog med foreldrene om. Ved mistanke om seksuelle overgrep skal dette ikke tas opp med foreldre. Er du i tvil, drøft alltid med barnevern eller lignende instanser før du involverer foreldrene.
Den viktige lyttende voksne
En dag kommer kanskje et barn til deg for å fortelle. Det er deg barnet velger. Det finnes ikke et viktigere og mer ærefullt oppdrag enn å være et barns utvalgte. Da har du bare en ting å gjøre: Lytt og ta imot barnets fortellinger!
Lytt til hva barnet forteller. Se hva barnet signaliserer. Still åpne spørsmål. Ta notater. Gi ikke barnet løfter du ikke kan holde, men la barnet forstå at du makter å ta imot, og at du vil være der for barnet etter at det har fortalt. Vurder så veien videre sammen med lederen din. Den tilliten barnet nå har vist deg, sier mye om din og barnets relasjon. Pass på at du pleier den vel. Du er en viktig og betydningsfull voksen for dette barnet, og kanskje vil du fortsette å være det i lang tid.