Barnehagens verdisyn

Voksnes syn på barn gjenspeiler seg i hvordan barn blir møtt av voksne i barnehagen, og hvordan ansatte tilnærmer seg situasjoner med barna. Barnas verneombud legger til grunn Rammeplan for barnehagen, Barnekonvensjonen og Norsk lovgivning, hvor barns rettigheter til medvirkning, til informasjon og til å bli sett og hørt er grunnleggende verdier i arbeidet med barn. Ditt verdisyn og ditt barnesyn har betydning for barna i barnehagen, men aller viktigst i arbeidet med å se de mest sårbare barna

«Det finnes ikke vanskelige barn, kun barn som har det vanskelig» (Ross Green).     

Når voksne møter barn med varme og trygghet over tid, bidrar dette til å modellere og synliggjøre en kultur for støtte og aksept for alle barna i barnehagen. De aller mest sårbare barna, de barna som er utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, er de som trenger en slik kultur mest. En slik barnehagekultur vil kunne være barnets livbøye.  

Om en ansatt i stedet for anerkjennelse og støtte, er irettesettende, dominerende og dømmende, lærer ikke barnet hvordan det kan regulere seg selv i vanskelige situasjoner. Det som inntrer i stedet er en ny negativ følelse og reaksjon hos barnet, som følge av din håndtering av situasjonen og som barnet må håndtere. I tillegg er det slik at barn lærer mye av voksne, de imiterer oss. Og det voksne gjør mot barn, vil barn også gjøre mot andre barn, og også mot voksne.  

Om det i barnehagen er kultur for kjefting, å straffe og å unødig gi negative konsekvenser, vil barna imitere og adoptere slike væremåter. Når en 6-åring sier til en annen at «får jeg ikke spaden nå, så får du ikke komme i bursdag», så kan det være et eksempel på en situasjon som de ansatte kan snakke sammen med barna om.  

Om et barn for eksempel sier til deg: «Jeg vil ikke leke med Samira.», så vil du i et støttende og regulerende perspektiv for eksempel gjøre følgende: Du tar barnet vennlig til side og spør «Fortell meg hva som gjør at du ikke vil leke med Samira», tar imot det barnet sier, og veileder barnet til større mestring. Om du tvinger barnet til å «overgi» seg, for eksempel ved å si: «Her har vi en regel om at alle barn skal kunne leke sammen, det gjelder også deg og Samira», er dette en måte å kommunisere på som ikke lytter ut barnet, og som kan tvinge barnet inn i samspill, i stedet for at du gir støttende veiledning. 

Det problematiske ved en slik tilnærming er at tilliten og samhørigheten med barnet vil bli utfordret. Barnet lærer i beste fall å lystre. Kanskje mister du da muligheten til at barnet forteller om det er en vond hendelse om ligger bak at barnet ikke mestrer samspill. Og i verste fall: Dersom barnet har tatt med seg vonde erfaringer hjemmefra som gjør hen ekstra sårbar, som vold og overgrep, vil en slik måte å kommunisere på, kunne stenge for at barn forteller om virkelig vonde hendelser.     

Mulighetens vindu

Tillit og åpenhet bygges i naturlige og hverdagslige situasjoner med alle barn og utgjør mulighetens vindu til barns fortellinger om vold og overgrep. Tillit tar lang til å bygge, spesielt for de mest sårbare barna, og det tar kun sekunder å rive ned.    

I denne fortellingen om Petter, 6 år, illustrers hva som menes med mulighetenes vindu, og hvordan du kan skape det rommet et barn trenger for å kunne fortelle og ha tillit til deg som omsorgsperson

 Fortellingen om Petter

Petter strever med samspill og med å mestre ulike aktiviteter i barnehagen. Han skal snart begynne på skolen og barnehagen er bekymret for hvordan det skal gå med Petter. Han blir ofte sint, og har vansker med å komme inn i god lek sammen med de andre barna. Noen barn vil ikke leke sammen med Petter, da han gjerne vil bestemme over de andre. Ofte kan han bli sint og gjøre slutt på leken, kaste bøker, leker, og slå og sparke. I dag skjer det igjen. Petter blir plutselig sint på Mette, en jente på samme alder. Du går bort til Petter og prøver å få kontakt med han. Han roper til deg:     

Jeg hater deg! Jeg skal drepe deg! Jeg bryr meg ikke om hva du sier! Jeg bryr meg ikke om at jeg ikke får lov til å gå ut, jeg bryr meg ikke om at Mette er lei seg! Det er ikke min skyld! Jeg skal slå deg også og alle andre!»   

Petter truer, raser, roper og kaster leker i alle retninger.   

Løsning 1:    

 «Petter! Slutt, kom hit, nå må vi roe oss ned, sånn kan du ikke gjøre, dette er ikke greit. Sitt her på denne stolen til du blir snill, så kan du når du har roet deg få gå ut til de andre og si unnskyld.»   

Petter raser videre, må passes på og stoppes, gang på gang, fra å løpe unna. Han roer seg etter en stund. Du snakker med Petter om hva som er rett og galt, før han får gå tilbake til barnegruppa.   

Petter slår blikket ned, han er stille, har sammenbitte tenner og hikster litt. De andre barna får med seg alt som skjer. Du puster lettet ut. Det er viktig med tydelige grenser både for Petter og de andre i barnegruppa. Du håper det blir en stund til neste raseriutbrudd. «Den ungen er vanskelig.»   

Løsning 2   

 «Kom Petter, bli med meg så finner vi på noe å gjøre sammen. Jeg har en bok her som jeg tror du liker. Jeg er ikke sint på deg.»   

Sinneutbruddet til Petter stopper. Petter blir med. Han begynner å puste roligere, tygger på en eplebit og blar i bildeboka.  

«Går det bedre Petter?» Spør jeg rolig.  Han har tårer i øynene og nikker. «Fortell meg hva som skjedde, Petter. Hvorfor ble du så sint?  

«Jeg har kaos i hodet», Alt er så bråkete». 

«Men Mette ble lei seg og redd» 

«Det var ikke min skyld» 

«Hvordan kan jeg hjelpe deg, Petter?»   

«Jeg vet ikke»    

«Kan du komme til meg neste gang du får kaos i hodet og kjenner at du blir sint?    

Petter nikker og sier ja   

Historien er blitt møtt på begge måter i barnehagen.    

Petter ble møtt på den gode måten av Torill. Hun ble Petter sin trygghet i barnehagen. Hun så ham med andre øyne, og at han strevde med noe. Torill opparbeidet seg stadig større tillit hos Petter og det viste seg at han hadde det svært vanskelig, der han ble utsatt for omsorgssvikt og vold (Jensen, K.V. 2022).   

Petter og familien fikk hjelp. Han ble fanget opp tidlig og han fikk det bedre. For Petter ble det veldig viktig hvordan han ble møtt i barnehagen, slik at han fikk tillitt til Torill og kunne fortelle til henne hvordan han hadde det hjemme. 

Ansatte i barnehagen har verdens viktigste jobb.