Saksgang i gjenopprettelse av trygt og godt barnehagemiljø

Det første som skjer i en barnehagemiljø-sak, er at dere får en mistanke om eller kjennskap til at ett eller flere barn ikke har det trygt og godt i barnehagen. Personalet kan for eksempel få mistanke etter å ha sett eller hørt noe når de følger med på miljøet eller gjennom ulike undersøkelser. Når et barn eller foreldrene sier at barnet ikke har et trygt og godt barnehagemiljø, skal det legges til grunn at personalet har kjennskap.

Barnehageansatte skal følge med på og fange opp sosiale samspill som er i ubalanse og barn som ikke har det trygt og godt, gjennom observasjoner og samtaler

Alle som arbeider i barnehagen, skal melde fra til barnehagens styrer dersom de får mistanke om eller kjennskap til at et barn ikke har et trygt og godt barnehagemiljø. Etter at mistanken eller kjennskapen er meldt inn, har styrer ansvaret for at sakene håndteres på en forsvarlig måte.

Selv om styrer har ansvar for at sakene følges opp, er det viktig at alle ansatte bidrar i videre undersøkelser, analyse, tiltaksutforming og gjennomføring av tiltak, helt til et trygt og godt miljø er gjenopprettet.

Styreren skal melde fra til barnehageeieren i alvorlige tilfeller. Dette gjelder blant annet dersom det er mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider i barnehagen, krenker et barn med for eksempel utestenging, mobbing, vold, diskriminering eller trakassering.

Dersom en som arbeider i barnehagen får mistanke eller kjennskap til at styreren krenker barn, skal vedkommende melde fra direkte til barnehageeier.

Spørsmål til refleksjon
Vurder rutinene dere har for å melde fra til styrer ved mistanke om eller kjennskap til at barn ikke har det trygt og godt. Hva fungerer godt med rutinene og hva må dere videreutvikle?

Med en gang dere har fanget opp eller fått melding om at et barn ikke har det trygt og godt, bør dere iverksette de første tiltakene. Optimalt sett bør det skje allerede samme dag som dere får mistanken eller får beskjed. Derfor er det viktig at dere har et repertoar dere kan komme raskt i gang med. De mest relevante umiddelbare tiltakene er:

• Emosjonell støtte til barnet/barna

• Emosjonell støtte til foreldrene

• Løft for det sosiale miljøet

Disse tiltakene settes inn før alle sidene ved saken er undersøkt. I de situasjoner hvor det er behov for at det blir satt inn tiltak før alle sidene ved saken er undersøkt, må dere være oppmerksomme på at saken kan være annerledes enn dere først tror. Dere må derfor passe på at tiltakene dere setter inn, ikke kan forverre situasjonen.

Emosjonell støtte blir gitt gjennom samtaler. Det er lav risiko for at samtaler kan forverre situasjonen når dere snakker på en støttende, interessert og anerkjennende måte med barn og foreldre. Dere kan også trygt ta et generelt løft for miljøet på måter som har lav sannsynlighet for å forverre situasjonen. Dermed er det altså trygt, og klokt, å komme svært raskt i gang med noen av tiltakene, selv om dere ikke har hatt tid til å gjøre grundige undersøkelser og lage skriftlige planer først.

Samtidig må umiddelbare tiltak ikke bli en sovepute for å gå grundigere til verks. Dere må videre i de neste fasene i prosessen samtidig som dere iverksetter strakstiltakene.

Spørsmål til refleksjon

• Har vi gode nok ferdigheter til å gi emosjonell støtte i samtaler med barn og foreldre?

• Hvordan foretar vi løft for det sosiale miljøet hos oss?

Mens strakstiltakene pågår, må dere begynne å undersøke saken. Samtaler kan fungere som en viktig informasjonskanal. I tillegg til samtaler, vil det være aktuelt å øke og utføre målrettet observasjonen, og generelt være tettere på enn normalt.

Strakstiltakene som er nevnt over handler i stor grad om å samtale med barn og foreldre. Informasjonen dere har fått gjennom disse samtalene vil også være nyttig i den videre undersøkelsen.

Det er viktigst å undersøke barnets opplevelse av trygghet og trivsel. Dere trenger ikke å skaffe og vurdere bevis for eller mot at barnet har en grunn til å ikke ha det trygt og godt. Undersøkelsene må ha som formål å få frem fakta om situasjonen og hva som påvirker hvordan barnet opplever hverdagen. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i barnehagens arbeid. Når dere skal vurdere hva som er barnets beste, er det viktig at dere gir barnet mulighet til å gi uttrykk for sitt syn på saken.

§ 3 Barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste

• Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet og i saker som gjelder dem selv.

• Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet.

• Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

• I alle handlinger og avgjørelser som gjelder barn i barnehagen, skal hva som er best for barnet, være et grunnleggende hensyn.

Når dere har undersøkt saken, må dere sammenstille og analysere funnene fra undersøkelsene. Dere må definere problemet, og deretter vurdere hva som forårsaker problemet. I barnehagemiljøsaker blir problemformuleringene ofte ganske like: Ett eller flere barn opplever at de ikke har det trygt og godt. Samtidig kan årsakene til problemet og årsakene til at problemet vedvarer være forskjellige fra sak til sak, og for å løse saken må vi analysere dette bildet.

Med analysen som bakgrunn, planlegger dere tiltak og lager en skriftlig plan. I planen må dere også ta med strakstiltakene, selv om de allerede er i gang. Tiltakene i planen bør være både kortsiktige og langsiktige. Dere må også passe på å inkludere gruppetiltak og systemrettede tiltak.

I følge loven skal planen omfatte

1. hvilke problemer tiltakene skal løse

2. hvilke tiltak barnehagen har planlagt

3. når tiltakene skal gjennomføres

4. hvem som skal gjennomføre tiltakene

5. når tiltakene skal evalueres

Planen må være skriftlig og inneholde de nevnte punktene. Utover dette må barnehagen selv vurdere hva som er hensiktsmessig. Vi minner om at det ikke er planene i seg selv som er viktig, men det dere faktisk gjør for å gjenopprette et trygt og godt miljø.

Det er ofte nødvendig å arbeide med flere tiltak samtidig. Det er sjelden at vi kan si at ett tiltak alene kommer til å endre mye på situasjonen til barn som ikke har det trygt og godt i barnehagen. Videre må dere være sikre på at dere klarer å gjennomføre de planlagte tiltakene, også de som går over tid. Det er bedre å velge tiltak som er de nest beste hvis vi klarer å arbeide systematisk med dem over tid, enn å velge noe som er helt ideelt, men som vi har store problemer med å kunne realisere i en travel hverdag.

Det er etter hvert mye forskning om tiltak som ser ut til å være effektive i en barnehage når det gjelder å reetablere gode, inkluderende miljøer, og denne kunnskapen må dere bruke. Dere bør ha kunnskapsbaserte begrunnelser for de valgene dere tar om tiltak.

Hovedpersonen i en barnehagemiljøsak er barnet, og derfor har flere av de tidligere fasene handlet om å skaffe tilstrekkelig innsikt i barnets egne opplevelser og ønsker før vi lager en tiltaksplan. Når planen er laget, må vi kommunisere til barnet hva vi skal iverksette for å gjenopprette trivsel og trygghet.

Det er likevel ikke slik at vi alltid bør kommunisere alt som skal skje til barnet. Barn har behov for å bli sett, men de har også behov for å være vanlige. De fleste gode tiltak innebærer at de ansatte i barnehagen handler på en ekstra bevisst måte, men vi må ta en vurdering på hvor synlig det vi gjør skal være for barna. De kloke grepene må altså noen ganger tas i det skjulte, slik at barna ikke opplever det stigmatiserende eller at det i verste fall underbygger utenforskap.

Der det er et barn som ikke får være med i leken, må ansatte bruke gode strategier og kreativitet for å oppnå inkludering. Gode strategier handler ofte om at vi som er voksne gjør så lite som mulig for at barna skal klare seg selv så godt som mulig.

Det viktigste ved å involvere barnet i planene våre, er å vise at vi tar det på alvor, at vi anerkjenner det, at vi har omsorg for det, og at vi vet hva som skal til for å gjøre hverdagen bedre for barnet. Da vil barnet få tillit til at vi tar grep som bedrer opplevelsene, selv om vi ikke går skjematisk gjennom alt de ansatte, og noen ganger foreldrene, skal gjøre annerledes.

Den skriftlige planen må legges fram for foreldrene, og foreldrenes opplevelse kan skrives inn i planen.

Barnehagen har ansvaret for tiltakene i planen, og det er viktig å ikke legge ansvaret over på foreldrene. Foreldrene er en viktig samarbeidspartner, men det er dere som er den profesjonelle parten. Hvis foreldrene møter en barnehage som tar ansvar, vil de ganske sikkert bidra konstruktivt på sin måte.

Når foreldre er bekymret for barnet sitt, kan de bli emosjonelt aktivert, og det er ikke alltid at de framstår som konstruktive. Da blir våre egne emosjoner og vår profesjonalitet utfordret.

Foreldreutvalget for barnehage (FUB) påpeker at foreldre er en viktig støttespiller som må involveres. FUB kan kontaktes av alle, også de i barnehagen, der de kan bistå med råd og innspill.

Spørsmål til refleksjon

Tenk på en situasjon der du syns foreldre var utfordrende. Hvor godt klarte du å regulere dine egne følelser i situasjonen?

Når barnehagen har gjort en pedagogisk-faglig vurdering av hvilke tiltak de skal sette inn i saken, starter første periode med tiltak. Antakeligvis er noen av tiltakene i første runde allerede i gang, som strakstiltak. Den første runden med tiltak bør evalueres raskt, kanskje allerede etter én uke. I evalueringen vurderes det hvilke tiltak som skal opphøre, hvilke som skal fortsette, og hvilke tiltak som eventuelt skal bli føyd til. Det er også mulig at barnet allerede har fått det trygt og godt, og at ingen av tiltakene skal fortsette. Det er viktig at både foreldrene og barnet blir involvert i denne evalueringen.

Den neste runden med tiltak kan kanskje vare noe lenger før tiltakene evalueres og revideres.

Hvor lenge tiltakene skal virke før de blir evaluert, kan variere. Hvis barnehagen har satt inn langsiktige tiltak, bør de få virke lengre enn mer kortsiktige tiltak før barnehagen evaluerer.

Hvis evalueringene, informasjonen fra foreldrene og barnet viser at barnet har fått det trygt og godt, kan dere avvikle tiltaksplanen. Det kan likevel være lurt å avtale et oppfølgingspunkt med foreldrene. Fordi barnet har opplevd å ikke ha det trygt og godt, kan det tenkes at barnet har en særskilt sårbarhet, og dere må derfor følge nøye med på hvordan barnet eller barna har det.

Hvis barnet/barna etter flere runder med tiltak enda ikke har det trygt og godt, må dere vurdere ekstern bistand i saken. Dere må også vurdere å iverksette enda mer intensive tiltak og å koble på barnehageeier.

Spørsmål til refleksjon
Alle saker er unike. Du har kanskje erfaring fra tidligere saker der barn ikke har det trygt og godt. Hvordan passer den beskrevne prosessen med de sakene du har erfaring med?

Noen ganger kan dere stå overfor ganske alvorlige saker som kan sette dype spor hos de involverte.

I oppfølgingen bør barnehagen vurdere om det er behov for å sette inn tiltak rettet mot senskadene som utrygghet kan medføre. Her kan det være aktuelt med tiltak for å rehabilitere miljøet og de som har vært involvert.

Eksempler på barnehagens oppfølging av barn som blir eller har blitt krenket, kan være å støtte utviklingen av en god selvfølelse og gi hjelp til gode og positive samspillsrelasjoner. Hvis noen av de involverte har fått angst eller utviklet traumer, er det hensiktsmessig å gi terapeutisk oppfølging i samarbeid med instanser utenfor barnehagen, som for eksempel BUP. Det er også viktig å følge opp de som har taklet det sosiale samspillet på en måte som har gitt utrygghet hos andre barn. Vi må huske på at det er handlingene deres som er uakseptable, ikke dem som person.

En siste, men viktig ting vi vil påpeke, er PPT. Når et barn ikke har det trygt og godt i barnehagen og aktivitetsplikten trer i kraft, vil vi anbefale alle å søke støtte og råd fra PPT i kommunen. En ekstern aktør kan være viktig og avgjørende for å få inn et godt og nyansert blikk på saken. PPT skal støtte barnehagen i sitt arbeid, ikke bare i alvorlige saker, men også i sitt daglige virke.